Dagens ungdom kjenner ikke til en verden uten et digitalt sosialt liv, og det å være medlem av et eller flere sosiale nettsamfunn er en del at deres identitet. Likevel viser forskning at dette fenomenet ikke kun er forbeholdt ungdommen og spesielt interesserte lenger. Bør likevel bruken av sosial web inn i undervisningen, og vil dette kunne føre til et større læringsutbytte for elevene?
En stor prosentandel mennesker deltar i ulike sosiale nettsamfunn og mange bruker veldig mye av tiden sin her. Petter Bae Brantzæg sin forskning viser at 53% av Norges befolkning i alderen 15-75 år som er brukere av internett, også er deltakere i et nettsamfunn. Men kunnskapen på området viser seg imidlertid å variere. BECTA fant i 2007 ut at kompetansen blant 11-åringer var betydelig høyere enn blant deres foreldregenerasjon.
Ved hjelp av sosial web, eller web 2.0 som det populært også kalles, kan brukerne for eksempel ”møte” og snakke med andre, legge ut og dele formell og uformell informasjon, samt legge ut bilder og filmer. Dette er i bunn og grunn en egen ”nettkultur” hvor alle stiller alle på lik linje, uansett bakgrunn og status, og mange viser stort engasjement og iver. For noen har dette ren underholdningsverdi, for andre er dette en arena for å belyse viktige saker og spesielle interesser, og for noen er dette rett og slett et tidsfordriv. Men det som er sikkert er at her kan det ligge mye uformell læring som skolen burde forsøke å utnytte i større grad, da dette også er trygt og kjent læringsmiljø for elevene.
Michael Wesch, forsker og foreleser ved Kansas State University i USA, mener at den tradisjonelle måten å undervise på ikke alltid fremmer læring og at den heller ikke passer alle. I og for seg er ikke dette radikalt nytt, men idet han trekker inn sosial web som et konstruktivt læringsverktøy og en læringsarena snakker vi om et forum som er nytt i undervisningssammenheng for flere av oss. Wesch er av den oppfatning at det i skolen generelt er mye fokus på hva elevene må kunne i forhold til læreplaner og ulike tester, og alt for lite fokus på hva som faktisk fremmer læring. Derfor mener Wesch at vi må møte elevene der de er – på deres hjemmebane – for å fremme motivasjon og interesse. For det er ikke det at elevene ikke ønsker å lære, men de innehar rett og slett ikke den motivasjonen og interessen som må til for å lære.
Wesch sier at vi, lærerne, må tørre å slippe kontrollen og la elevene få være mer aktive. Vi er nødt for å ta i bruk elevenes egne kunnskaper og erfaring i forhold til sosiale nett, og så bruke dem i undervisningen. Gjennom å gi hverandre tilbakemeldinger, uttrykke meninger, diskutere og stille spørsmål mener han at alle vil være med å produsere nyttig kunnskap og informasjon, og viser i den forbindelse til at det i løpet av et halvt år på Youtube ble produsert flere timer med ”program” på et halvt år enn det amerikanske fjernsynet NBC har sendt i løpet av de siste 60 årene. Han understreker derfor at dette har utviklet seg fra å være et område forbeholdt eksperter og spesielt interesserte til å bli en kollektiv prosess. En kollektiv prosess der kunnskap ikke lenger er noe som er vanskelig tilgjengelig, men som stadig etableres og videreutvikles ved hjelp av nettopp verktøy slik som for eksempel wikisider, blogger og Youtube.
Den bristiske forskeren og sosiologen Neil Selwyn er derimot mer skeptisk og stiller flere kritiske spørsmål til om det sosiale nettet har noen plass i undervisningen eller ei. Forskningen hans viser at det er mange elever som ikke bruker dette, og man ikke ta det for gitt at alle elever, og foresatte, aksepterer skolens bruk av sosial web. Han sier at det uformelle læringspotensialet i bruken av sosial web er opplagt, men at det derimot er vanskeligere å kunne se den formelle læringen. Med bakgrunn i dette er han derfor skeptisk til hvordan det brukes, og om det i så fall vil kunne føre til et større læringsutbytte for elevene enn om sosial web ikke blir brukt i undervisningen. Han er videre opptatt av at målene ikke handler om bruken av sosial web i selve opplæringen, og at det er lite hensiktsmessig å bruke dette verktøyet i undervisningen før utdanningsinstitusjonene endres. Fagplanene er avgjørende og lærerne kan ikke undervise i annet enn hva de sier.
Min erfaring er at veldig mange elever kjeder seg når læreren ikke utfordrer dem med faglige problemstillinger knyttet til bruk av pc. Og dette fører igjen til et stadig økende gap mellom det de bruker pc’en til på skolen og i hjemmet, og følgelig vil også elevenes kompetanse i pc-bruk øke. Så bør ikke da elevenes interesser også en plass i skolen? Vi omgås daglig ”morgendagens” voksne, og da er jeg av den oppfatning at vi også må gjøre elevene rustet til å møte ”morgendagen”.
Bruken av sosial web kan aldri erstatte en lærer, og det er ikke dermed sagt at nettsamfunnenes uformelle struktur må inn i skolehverdagen. Som Selwyn poengterer, er også jeg av den oppfatning at kombinasjonen teknologi og undervisning nødvendigvis ikke er løsningen på de pedagogiske utfordringene man møter i skolen. Elevene må også lære på tradisjonelt vis for å opparbeide evnen til problemløsning og kritisk tenkning, men vi som lærere kan ikke lenger bare ignorere den utbredte bruken av sosial web. Vi må se mulighetene dette kan tilføre undervisningen som en variasjon i form av et didaktisk verktøy og læringsarena, og derfor blir det også viktig å vise dem hvordan slike nettverk kan og ikke minst bør brukes.
