Informasjonsstrømmen i dagens samfunn er stor og med en strøm av nye og mer sosiale og digitale nettverk i stadig ekspansjon, ekspanderer informasjonen i enda større grad. Tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at flere og flere benytter seg av internett i hverdagen. Og i en artikkel på Kolla Källan beskriver Stefan Pålsson noen utviklingstrekk ved dagens informasjonssamfunn som understreker internetts revolusjonerende effekt på informasjonstilgangen vår. Dette betyr blant annet at utviklingen framover vil stille enda høyere krav til oversikt, strukturering og begrepsmessig kunnskap, og at å sammenfatte, trekke ut det
viktigste og kritisk evaluere informasjonen blir stadig viktigere i et samfunn med økt informasjon.
Det er kunnskapsskolen som står i fokus i Kunnskapsløftet og det er mye fokus på elevenes læring i forhold til digital kompetanse som en av de grunnleggende ferdighetene. Dagens unge beveger seg i en verden der mediebruk gjennomsyrer livet deres som en selvfølgelighet, enten de bruker dem til å dyrke kontakten med sine jevnaldrende, slappe av, spille spill eller "google". De investerer mye av seg selv både følelsesmessing, og i forhold til engasjement og nysgjerringhet. Dette er faktisk et fantastisk utgangspunkt for læring, men dessverre kan det virke som om skolen til tider befinner seg på en annen "planet". Men det betyr uansett at kravet til elevenes informasjonskompetanse øker. Elevene våre bruker altså internett daglig til informasjonssøking, men hvordan hindre at de drukner i denne informasjonen og hvordan komme fra informasjon til kunnskap?
Et av kompetansemålene i Kunnskapsløftet i norskfaget etter endt 10.trinn er at elevene skal kunne bruke tekster hentet fra bibliotek, internett og massemedier på en kritisk måte, drøfte tekstene og referere til benyttede kilder. Men når hvem som helst kan publisere hva som helst på internett uten at moment som blant annet troverdighet blir etterprøvd, er det liten tvil om at dagens elever står stilt overfor store utfordringer i forhold til informasjonskompetanse og
kildekritikk.
Min erfaring er at elevenes forståelse av ”bruken av kilder” ofte er det samme som ”klipp og lim”. Elevene går i gang med tilfeldige søk, hvorav mye av det dessverre er lite relevant, og setter det sammen i hytt og pine i håp om at dette vil framstå som en helhetlig og beskrivende tekst i forhold til tema og emne. Og det hele ender med at eleven i stor grad forholder seg til "det reproduserende" og lite til "det reflekterende" da de søker informasjon for å finne svar på sine spørsmål og i mindre grad for å skape mening....
Kildekritikk handler i bunn og grunn om å kontrollere fakta, både i forhold til søking, vurdering og bruk. Ja, den teknologiske utviklingen utfordrer skolen og læreren i forhold til tidligere tradisjonell opplæring hvor trykte lærebøker i stor grad var styrende for lærerens virksomhet. Likevel er det liten grunn til å tro at elevenes kildekritiske evner var bedre da den papirbaserte informasjonen rådet. Når alt kommer til alt handler det fortsatt til en viss grad om å være kritisk til informasjon i sin alminnelighet, men forskjellen er at på internett kan vi få tak i informasjon når vi vil i tillegg til at informasjonsmengden er større. I utgangspunktet burde dette bety økte muligheter for læring, men på samme tid er informasjonen på internett flyktig og forgjengelig, og utfordrer både lærer og elever i forhold til kildekritikk på en annen måte enn tidligere.
Det er ikke til å komme bort i fra at skolen og lærerne har et stort opplæringsansvar. Vi er nødt for å lære elevene å stille gode spørsmål som igjen kan føre til kritisk og konstruktiv søk og gransking. Men om vi som lærere ikke har grunnleggende forståelse for hvordan ulike søkemotorer fungerer, hvordan skal vi da kunne resonnere rundt de treffene elevene våre får? Jeg tror nok både lærere og elever har en vei gå i forhold til dette temaet...
Målet om økt informasjonskompetanse blant elevene avhenger først og fremst av økt grunnleggende forståelse for hva som særpreger søkemotorer og internett. I tillegg er det naturlig nok slik at lærernes oppgaveformulering påvirkere elevenes søk og arbeidet med kildekritikk, og dette understreker derfor viktigheten av at kildekritisk øvelse bør være en del av den daglige undervisningen og oppgaveformuleringen. Man kunne argumentere for at det ofte vil være hensiktsmessig at vi lærerne og eventuelt skolebibliotekar hjelper elevene med å ”hente fagstoff”. Samtidig er læreplanen klar på at elevene SKAL utvikle egen søke- og utvalgskompetanse.
Dette betyr likevel ikke at elevene ene og alene må slippes ut på nettet i søken etter informasjon, men at lærere, eventuelt i samarbeid med bibliotekarer, bør bringe dem til kvalitetssikrede læringsressurser med relevant informasjon, gjerne med utgangspunkt i en portal. Bibliotekportalene har for lengst gitt opp kampen om det brede, allmennrettede gjenfinningsmarkedet. Her er det store kommersielle aktører med reklamefinansierte portaler som overtar. I Norge dominerer ABC Startsiden det allmenne portalmarkedet, kan vi lese i Tods Høiviks artikkel.
Et skritt på veien kan da være bruken av Web 2.0-verktøyet Netvibes, et slags informasjonsnav/startside/portal som er designet for å dekke behovet om å inkludere andre websider, nettsteder, artikler og andre internettjenester slik man selv måtte ønske. Siden kan komponeres slik man vil selv ut fra en gitt ramme av en teknisk plattform og mulighetene er uttallige i tillegg til at brukervennligheten er meget god.
Jeg har selv utformet et slikt informasjonsnav som en strukturert og informativ læringsportal i forhold til et gitt tema med tilhørende mål. Noen kvalitetssikrede og relevante lenker og søkemotorer gir elevene mulighet til å søke og utforske selv, mens andre lenker er ment som en motivasjon for å skape lyst til å arbeide videre. På denne måten ligger forholdene til rette for at elevene skal kunne lære om relevante søkemoterer og hvordan finne fram til relevant informasjon selv. I tillegg finnes på informasjonsnavet en egen fane med informasjon omkring kildekritikk, og elevene vil på denne måten forhåpentligvis kunne se viktigheten av informasjonskompetanse... Videre har jeg fokusert på at informasjonsnavet skal bestå av både lyd, bilder, lenker, søkemotorer og informasjon, hvilket stemmer overens med særpreget av dagens unge og deres digitale hverdag. En slags "sammensatt tekst" som på denne måten gir elevene en opplevelse av å være på "hjemmebane" og kunne dra nytte av dette ubevisst.
Besøk min netvibes her: http://www.netvibes.com/markri
torsdag 30. april 2009
onsdag 29. april 2009
Refleksjon omkring Web 2.0-verktøy og pedagogisk potensial
Mylderet av ulike Web 2.0-verktøy er stort, men stipendiat Ann Kristin Sjo ved HSH utviklet i 2007 tankekartet under, en oversikt over de viktigste Web 2.0- verktøyene med pedagogisk potensial, med det nettbaserte verktøyet Mindomo.
Digitale ferdigheter er riktignok en av de grunnleggende ferdighetene i alle fag på alle trinn i grunnskolen, og for dagens unge er den digitale hverdagen en naturlig selvfølge. Men på samme tid er digital kompetanse fortsatt ikke en obligatorisk del ved lærerutdanningen og fire av fem lærere uttaler at de mangler nettkunnskaper, og dette sier noe om utfordringen omkring den pedagogiske bruken av Web 2.0-verktøy i skolen.
Det er nok meget variabelt hva lærerne kjenner til av Web 2.0-verktøy og følgelig også hva som tas i bruk. Noen er oppdatert og godt rustet med både kompetanse og mot til å prøve ut bruken av verktøyene i arbeidet, mens andre er skeptiske til å ta disse i bruk og ser ofte ikke mulighetene for et økt læringspotensial ved det og finner heller ikke tid og motivasjon til å sette seg inn i verktøyene.
Som lærer opplever jeg selv at tidsnøden er stor og arbeidshverdagen stadig er ”sprengt” av gjøremål. Diverse oppfølging av elever og foresatte samt dokumentasjon av dette i tillegg til pålagte elev- og utviklingssamtaler ”kroner på toppen”, etterfulgt av andre tverrfaglige møter og team-/trinnmøter på en ”god andreplass”. Så følger tilrettelegging av time- og arbeidsplaner på en tredjeplass før man kan ”gå løs på” den faglige planleggingen som igjen ofte fører til rettebunker og annet vurderingsarbeid på en henholdsvis god fjerde- og femteplass. Til slutt skal man så finne tid til faglig oppdatering og orientering…
Det tar tid å sette seg inn i de ulike verktøyene, i tillegg til at det tar tid å utvikle gode undervisningsopplegg med stort læringspotensial. Ofte skal igjen arbeidet vurderes, og kjennetegn på kompetansemålene må da også utvikles. Med dette fokuset har jeg stor forståelse for at mange lærere ser på bruken av Web 2.0-verktøy i undervisningen som en stor ”bøyg”, men i neste omgang kan det jo hende at bruken av disse kanskje kunne ”spare tid” for oss lærerne? Kanskje et økt læringspotensial kan være et resultat og kanskje bruken av verktøyet på toppen av det hele kunne føre til en effektivisering av den løpende tilbakemeldingen til elevene? Dette er gode argumenter mener jeg, men likevel er kanskje det viktigste argumentet at skolen har som mål å ruste elevene til det samfunnet som møter dem. Ungdommen er fremtiden, og vi har derfor ikke anledning til å velge bort bruken av Web 2.0 i undervisningen som stadig blir en større og større del av samfunnet vi lever i.
Personlig kjente jeg lite til innholdet og kjennetegnene ved de fleste av verktøyene som Ann Kristin Sjo nevner i tankekartet, men jeg hadde likevel hørt om de fleste i en eller annen sammenheng uten at jeg hadde ”bitt meg merke” ved dem. Når jeg nå nærmer meg slutten av dette studiet er interessen og lysten til å sette meg ordentlig inn i flere av disse verktøyene stor og jeg ser i større og større grad mulighetene omkring og nytten av verktøyene i forhold til både læringspotensial, motivasjon og effektivisering.
I løpet av dette studiet har jeg blitt godt kjent med tekstverktøyet Google docs, bildeverktøyet Picasa, tankekartene Freemind og Mindomo, og til slutt ”filformatene” Rss og Atom, ”de levende bokmerkene”, som automatisk ”bringer informasjonen til oss” i stedet for at vi må ”oppsøke informasjonen”. I tillegg til dette var verken Youtube, Facebook eller blogg ukjente verktøy fra før, men jeg vil nå komme med noen ”smårefleksjoner” omkring bruken av tekstverktøyer med fokus på blogging, i tillegg til tankekartet Mindomo, da jeg som norsk- og rlelærer ser god nytte av disse verktøyene i undervisningen.
Ved hjelp av sosial web, eller web 2.0 som det populært også kalles, kan brukerne for eksempel ”møte” og snakke med andre, legge ut og dele formell og uformell informasjon, samt legge ut bilder og filmer. Dette er i bunn og grunn en egen ”nettkultur” hvor alle stiller alle på lik linje, uansett bakgrunn og status, og mange viser stort engasjement og iver. For noen har dette ren underholdningsverdi, for andre er dette en arena for å belyse viktige saker og spesielle interesser, og for noen er dette rett og slett et tidsfordriv. Men det som er sikkert er at her kan det ligge mye uformell læring som skolen burde forsøke å utnytte i større grad, da dette også er trygt og kjent læringsmiljø for elevene. I likhet med Michael Wesch er også jeg av den oppfatning at den tradisjonelle måten å undervise på ikke alltid fremmer læring og at den heller ikke passer alle. I dagens kunnskapsskole er det er stort fokus på hva elevene må kunne i forhold til læreplaner og nasjonale prøver og lite fokus på hva som faktisk fremmer læring. Første bud er faktisk å møte elevene der de er, på deres hjemmebane, slik at vi kan hente fram motivasjon og interesse hos elevene. For det er ikke det at elevene ikke ønsker å lære, men de innehar rett og slett ikke den motivasjonen og interessen som må til for å lære. Neste bud er som Michael Wesch sier at vi må tørre å slippe kontrollen og la elevene få være mer aktive. Vi er nødt for å ta i bruk elevenes egne kunnskaper og erfaring i forhold til sosiale nett, og så bruke dem i undervisningen. Så hva har blogging med dette å gjøre? Og hvorfor skal elevene blogge?
Skriving er en stor del av norskfaget, selv om det er en av de grunnleggende ferdighetene som hele veien skal være gjeldende i all opplæring. Likevel opplever jeg som norsklærer at jeg ofte må ”slite” for å få elevene til å skrive. Det gjelder derfor å motivere elevene til å skrive ved å blant annet inkludere det digitale, samtidig som en blogg har en svært lav teknisk terskel og kan beherskes av alle elever med litt veiledning og hjelp når det skulle trenges. Å publisere utkast til tekster, eller å rett og slett bruke mediet som en hjelp til å ”innhente informasjon og innspill fra andre”, kan være med på å få elevene til å reflektere i større grad enn å kun ”reprodusere” informasjon hentet fra kilder på nettet. Elevene kan få i ansvar å gi hverandre tilbakemeldinger, og på denne måten blir det også et rom for samarbeid, samtidig som det er et rom for individuelt arbeid i form av loggføring, oppsummering og oppbevaring. Bloggen kan personliggjøres ved hjelp av for eksempel farger, layout, bilder og illustrasjoner, og på denne måten vil elevene kunne etablere et ”eieforhold” og på denne måten vil kanskje arbeidet kunne avle seriøsitet og innsats. Ved siden av at dette er en form for sammensatt tekst, som ofte gjenspeiler ungdommen og deres digitale hverdag på fritiden Og til slutt kan selvfølgelig blogging bidra til økt digital kompetanse.
Likevel finnes det flere ”innvendinger” på markedet slik som at elever og lærer blant annet er nødt for å ha ”tunga rett i munnen” i forhold til personvern og opphavsrett… Det er heller ikke til å komme bort fra at elever i den sårbare ungdomsskolealderen vil kunne oppleve det som vanskelig å skrive i et slikt åpent rom dersom man sliter med å føle seg inkludert og bli ”godtatt” i miljøet. Elever som sliter med lese- og skrivevansker vil også kunne stå i fare for å ”kjenne på” at dette ikke oppleves som lett å uttrykke seg skriftlig for ”alle og enhver”. En god dialog mellom foresatte og skolen er nok et viktig poeng i arbeidet, slik at man unngår misforståelser og konflikter.
Likevel er det en sammenheng mellom liv og lære, og med god veiledning, oppmuntring og eksemplifisering vil vi som lærere kunne være gode bidragsytere i arbeidet med å motivere elevene i arbeidet, motivere til naturlig læring. Det kan også være betryggende for mange å vite at det finnes blogger hvor man kan regulere lesetilgangen, slik som for eksempel http://www.blogger.com/.
Mindomo er en form for tankekart som virkelig åpner for pedagogisk læringseffektivt arbeid. Et tankekart som ikke bare egner seg til ”brainstorming”, strukturering av informasjon og kunnskap og planlegging av skriftlig arbeid, men også som også egner seg som et samarbeidsdokument. Tankekartet kan bestå av både bilder, filmer, lyd, tekster og hyperlenker og kan enkelt eksporteres til tekst-, rtf- , pdf- og som bilde-format i etterkant.
I og med at tankekartet enkelt kan gjøres om til et tekstdokument kan elevenes skriftlig arbeide effektiviseres på en revolusjonerende måte da planleggingen og struktureringen av informasjon og kunnskap kan videreutvikles til et tekstresultat. For elever med lese- og skrivevansker kan også dette arbeidsverktøyet bety mye. En stor fordel med Mindomo er også det at kartene blir lagret på internett og dermed er tilgjengelig både hjemme og på skolen.
Det er nok meget variabelt hva lærerne kjenner til av Web 2.0-verktøy og følgelig også hva som tas i bruk. Noen er oppdatert og godt rustet med både kompetanse og mot til å prøve ut bruken av verktøyene i arbeidet, mens andre er skeptiske til å ta disse i bruk og ser ofte ikke mulighetene for et økt læringspotensial ved det og finner heller ikke tid og motivasjon til å sette seg inn i verktøyene.
Som lærer opplever jeg selv at tidsnøden er stor og arbeidshverdagen stadig er ”sprengt” av gjøremål. Diverse oppfølging av elever og foresatte samt dokumentasjon av dette i tillegg til pålagte elev- og utviklingssamtaler ”kroner på toppen”, etterfulgt av andre tverrfaglige møter og team-/trinnmøter på en ”god andreplass”. Så følger tilrettelegging av time- og arbeidsplaner på en tredjeplass før man kan ”gå løs på” den faglige planleggingen som igjen ofte fører til rettebunker og annet vurderingsarbeid på en henholdsvis god fjerde- og femteplass. Til slutt skal man så finne tid til faglig oppdatering og orientering…
Det tar tid å sette seg inn i de ulike verktøyene, i tillegg til at det tar tid å utvikle gode undervisningsopplegg med stort læringspotensial. Ofte skal igjen arbeidet vurderes, og kjennetegn på kompetansemålene må da også utvikles. Med dette fokuset har jeg stor forståelse for at mange lærere ser på bruken av Web 2.0-verktøy i undervisningen som en stor ”bøyg”, men i neste omgang kan det jo hende at bruken av disse kanskje kunne ”spare tid” for oss lærerne? Kanskje et økt læringspotensial kan være et resultat og kanskje bruken av verktøyet på toppen av det hele kunne føre til en effektivisering av den løpende tilbakemeldingen til elevene? Dette er gode argumenter mener jeg, men likevel er kanskje det viktigste argumentet at skolen har som mål å ruste elevene til det samfunnet som møter dem. Ungdommen er fremtiden, og vi har derfor ikke anledning til å velge bort bruken av Web 2.0 i undervisningen som stadig blir en større og større del av samfunnet vi lever i.
Personlig kjente jeg lite til innholdet og kjennetegnene ved de fleste av verktøyene som Ann Kristin Sjo nevner i tankekartet, men jeg hadde likevel hørt om de fleste i en eller annen sammenheng uten at jeg hadde ”bitt meg merke” ved dem. Når jeg nå nærmer meg slutten av dette studiet er interessen og lysten til å sette meg ordentlig inn i flere av disse verktøyene stor og jeg ser i større og større grad mulighetene omkring og nytten av verktøyene i forhold til både læringspotensial, motivasjon og effektivisering.
I løpet av dette studiet har jeg blitt godt kjent med tekstverktøyet Google docs, bildeverktøyet Picasa, tankekartene Freemind og Mindomo, og til slutt ”filformatene” Rss og Atom, ”de levende bokmerkene”, som automatisk ”bringer informasjonen til oss” i stedet for at vi må ”oppsøke informasjonen”. I tillegg til dette var verken Youtube, Facebook eller blogg ukjente verktøy fra før, men jeg vil nå komme med noen ”smårefleksjoner” omkring bruken av tekstverktøyer med fokus på blogging, i tillegg til tankekartet Mindomo, da jeg som norsk- og rlelærer ser god nytte av disse verktøyene i undervisningen.
Ved hjelp av sosial web, eller web 2.0 som det populært også kalles, kan brukerne for eksempel ”møte” og snakke med andre, legge ut og dele formell og uformell informasjon, samt legge ut bilder og filmer. Dette er i bunn og grunn en egen ”nettkultur” hvor alle stiller alle på lik linje, uansett bakgrunn og status, og mange viser stort engasjement og iver. For noen har dette ren underholdningsverdi, for andre er dette en arena for å belyse viktige saker og spesielle interesser, og for noen er dette rett og slett et tidsfordriv. Men det som er sikkert er at her kan det ligge mye uformell læring som skolen burde forsøke å utnytte i større grad, da dette også er trygt og kjent læringsmiljø for elevene. I likhet med Michael Wesch er også jeg av den oppfatning at den tradisjonelle måten å undervise på ikke alltid fremmer læring og at den heller ikke passer alle. I dagens kunnskapsskole er det er stort fokus på hva elevene må kunne i forhold til læreplaner og nasjonale prøver og lite fokus på hva som faktisk fremmer læring. Første bud er faktisk å møte elevene der de er, på deres hjemmebane, slik at vi kan hente fram motivasjon og interesse hos elevene. For det er ikke det at elevene ikke ønsker å lære, men de innehar rett og slett ikke den motivasjonen og interessen som må til for å lære. Neste bud er som Michael Wesch sier at vi må tørre å slippe kontrollen og la elevene få være mer aktive. Vi er nødt for å ta i bruk elevenes egne kunnskaper og erfaring i forhold til sosiale nett, og så bruke dem i undervisningen. Så hva har blogging med dette å gjøre? Og hvorfor skal elevene blogge?
Skriving er en stor del av norskfaget, selv om det er en av de grunnleggende ferdighetene som hele veien skal være gjeldende i all opplæring. Likevel opplever jeg som norsklærer at jeg ofte må ”slite” for å få elevene til å skrive. Det gjelder derfor å motivere elevene til å skrive ved å blant annet inkludere det digitale, samtidig som en blogg har en svært lav teknisk terskel og kan beherskes av alle elever med litt veiledning og hjelp når det skulle trenges. Å publisere utkast til tekster, eller å rett og slett bruke mediet som en hjelp til å ”innhente informasjon og innspill fra andre”, kan være med på å få elevene til å reflektere i større grad enn å kun ”reprodusere” informasjon hentet fra kilder på nettet. Elevene kan få i ansvar å gi hverandre tilbakemeldinger, og på denne måten blir det også et rom for samarbeid, samtidig som det er et rom for individuelt arbeid i form av loggføring, oppsummering og oppbevaring. Bloggen kan personliggjøres ved hjelp av for eksempel farger, layout, bilder og illustrasjoner, og på denne måten vil elevene kunne etablere et ”eieforhold” og på denne måten vil kanskje arbeidet kunne avle seriøsitet og innsats. Ved siden av at dette er en form for sammensatt tekst, som ofte gjenspeiler ungdommen og deres digitale hverdag på fritiden Og til slutt kan selvfølgelig blogging bidra til økt digital kompetanse.
Likevel finnes det flere ”innvendinger” på markedet slik som at elever og lærer blant annet er nødt for å ha ”tunga rett i munnen” i forhold til personvern og opphavsrett… Det er heller ikke til å komme bort fra at elever i den sårbare ungdomsskolealderen vil kunne oppleve det som vanskelig å skrive i et slikt åpent rom dersom man sliter med å føle seg inkludert og bli ”godtatt” i miljøet. Elever som sliter med lese- og skrivevansker vil også kunne stå i fare for å ”kjenne på” at dette ikke oppleves som lett å uttrykke seg skriftlig for ”alle og enhver”. En god dialog mellom foresatte og skolen er nok et viktig poeng i arbeidet, slik at man unngår misforståelser og konflikter.
Likevel er det en sammenheng mellom liv og lære, og med god veiledning, oppmuntring og eksemplifisering vil vi som lærere kunne være gode bidragsytere i arbeidet med å motivere elevene i arbeidet, motivere til naturlig læring. Det kan også være betryggende for mange å vite at det finnes blogger hvor man kan regulere lesetilgangen, slik som for eksempel http://www.blogger.com/.
Mindomo er en form for tankekart som virkelig åpner for pedagogisk læringseffektivt arbeid. Et tankekart som ikke bare egner seg til ”brainstorming”, strukturering av informasjon og kunnskap og planlegging av skriftlig arbeid, men også som også egner seg som et samarbeidsdokument. Tankekartet kan bestå av både bilder, filmer, lyd, tekster og hyperlenker og kan enkelt eksporteres til tekst-, rtf- , pdf- og som bilde-format i etterkant.
I og med at tankekartet enkelt kan gjøres om til et tekstdokument kan elevenes skriftlig arbeide effektiviseres på en revolusjonerende måte da planleggingen og struktureringen av informasjon og kunnskap kan videreutvikles til et tekstresultat. For elever med lese- og skrivevansker kan også dette arbeidsverktøyet bety mye. En stor fordel med Mindomo er også det at kartene blir lagret på internett og dermed er tilgjengelig både hjemme og på skolen.
tirsdag 14. april 2009
Picasa - en bildepresentasjon
Her har jeg laget en liten bildepresentasjon ved hjelp av Picasa. Jeg har laget den ved hjelp av egne bilder som jeg har tatt av familiegården, som et forsøk på å skape en opplevelse av vårens ankomst - påsken 2009.
Mulighetene i Picasa er mange da man blant annet kan legge til virkemidler som lyd og tekst, men det gjelder å holde "hodet kaldt" slik at man forholder til regler og rettningslinjer med tanke på personvern og opphavsrett, så se lenken til informasjonssentralen for opphavsrett og klarering, www.clara.no, for nærmere informasjon. Dette er et enkelt og brukervennlig verktøy som gir ganske gode resultater, i tillegg til at du har alle bildene dine samlet på en plattform på pc'en din og enkelt kan dele bildene du måtte ønske på internett. Men igjen, husk personvern og opphavsrett!
”Identitet” – et undervisningsopplegg med Picasa
Dagens barn og unge møter i dag store utfordringer knyttet til det å vite hvem man er og hvor man hører hjemme. På Statistisk Sentralbyrås nettsider kan vi lese at i barnestatistikken, som ble publisert for første gang i 1989, har andelen barn i alderen 0-17 år som bor sammen med begge sine foreldre, nå gått ned fra 82 til 75 prosent. Dette, sammen med blant annet medias daglige oppslag om vellykkede og flotte kjendiser, reklame og kjøpepress, og ikke minst påvirkning fra venner og klassekamerater, kan nok i realiteten være med på å gjøre hverdagen til barn og unge ganske så usikker og forvirrende. Jeg er derfor av den oppfatning at det er viktig at skolen gir elevene muligheten til å undre og reflektere omkring temaet identitet, og hva som egentlig er med på å gjøre oss til de personene vi er.
I læreplanverket for RLE kan en lese at elevene etter endt 10.trinn skal kunne reflektere over filosofiske temaer knyttet til identitet og livstolkning. På bakgrunn av dette har jeg laget et undervisningsopplegg hvor elevene tar i bruk bildefortelling som produkt i RLE. Det å benytte seg av bilder i undervisningen er nok på ingen måte et nytt fenomen, og det er ikke til å legge skjul på at en visuell tilnærming alltid har vært en fin tilnærmingsstrategi i undervisning. Men dog har nok bruken av bilder ofte fått en sekundær rolle i tilnærmingen, og i denne oppgaven får elevene mulighet til å sette fokus på fotografiet og den visuelle formidlingen i seg selv, i tillegg til den reflekterende teksten de skal legge ved. Ved produksjon av en slik personlig bildefortelling er jeg av den oppfatning at dette vil kunne føre til større interesse for det som skal læres. Elevene vil forhåpentligvis sitte igjen med en følelse av å kjenne seg selv bedre, og i større grad være klar over "hva som er med på å gjøre dem til dem de er", enn de ville vært ved hjelp av andre metoder. I tillegg er bilderedigering noe som interesserer mange elever, og jeg er derfor av den oppfatning at denne metoden vil kunne være med på å bidra til å motivere elevene
på en positiv måte i læringsprosessen, gjennom et ellers noe sårbart tema for denne aldersgruppen. Her har jeg laget en liten bildefortelling som eksempel på hvordan man kan jobbe med bilder i tilknytning med temaet "Identitet".
Abonner på:
Innlegg (Atom)
