Tanker om fremtiden

Jeg følger ivrig med på enkelte blogger. Spesielt blogger som omhandler den digitale skolen og gjerne noen kreative interiørblogger i tillegg. Juni Brevik setter ord på sine tanker og skriver lekende lett om det som måtte oppta henne i forbindelse med den digitale verden vi lever i, i skolen. Hennes siste innlegg bør vi alle lese. Spesielt vi pedagoger i skolen som gjerne forsøker å jobbe i tråd med de grunnleggende ferdighetene i forhold til den naturlige utviklingen i samfunnet. Et innlegg til ettertanke - tanker om fremtiden i et digitalt perspektiv. Det er ikke som i '92 lenger...

”EDB-valgfag”. Husker du? Nostalgi fra -92…

Året er 1992 og jeg er endelig blitt ungdomsskoleelev! Jeg husker fortsatt mine første dager som ”ungdom” på ungdomsskolen som om det kun er noen få år tilbake i tid. Avhengig av din alder er det kanskje det, men likevel understreker disse 17 årene tilbake i tid at skolen som fenomen har vært i kraftig utvikling og i den sammenhengen begynner det å bli ”lenge siden” jeg gikk på ungdomsskolen.

Noe av det jeg husker best ved oppstarten av ungdomsskolen var at de eldste elevene hadde valgfag, og EDB var et av disse fagene. Selv valgte jeg etter hvert drama som mitt valgfag, men jeg husker fortsatt disse ”teknologisk interesserte gutta” som elevmassen på dette valgfaget i hovedsak bestod av, og jeg mener faktisk å huske at det kun var ei jente som hadde EDB da jeg gikk i 7.klasse som det den gang het.

I dag er det ikke lenger noe som heter valgfag. Personlig synes jeg dette er synd, men på samme tid er nå alle elever så heldige å få ha ”EDB” i skolen. Terminologien er endret og det er også det tekniske innholdet og bruken. Digitale ferdigheter er nå en av de grunnleggende ferdighetene i skolen og skal integreres på en naturlig måte i skolehverdagen på lik linje med det å kunne lese og regne, og kunne uttrykke seg skriftlig og muntlig. Alt til sitt bruk og naturlig.

Som lærer er jeg selvfølgelig opptatt av at elevene mine skal være ivrige og lærelystne. Jeg må skape variasjon i undervisningen min og stadig vekk etterstrebe å skape motivasjon blant elevene, slik at læringseffekten og læringsmiljøet blir best mulig. NRK skole kan i denne sammenhengen være godt egnet. Dette er et slags ”undervisningstilbud” med tv- og radioklipp hentet fra NRK’s arkiver som hele veien er knyttet opp mot lærerplanen og kompetansemålene i de ulike fagene. Her fant jeg et klipp, og for meg er dette et nostalgisk klipp. Jeg husker spenningen og følelsen ved å kunne bli med noen hjem som hadde datamaskin – Amiga og Commodore 64… ”God film”!

Ventetida over - nå kommer Spotyfi på iPhone!

Da var ventetida over - nesten i allefall - for nå kommer Spotyfi på iPhone!

http://www.dagbladet.no/2009/08/27/kultur/musikk/tekno/7848214/

Inge Eidsvåg - fantastisk engasjerende og inspirerende!

Torsdag denne uken var jeg så heldig å få lov til å overvære Inge Eidsvågs foredrag ”Læreren – veileder, funksjonær, kunstner eller noen annet?”. Foredraget var en opplevelse fra begynnelse til slutt, selv om flere av momentene han trakk frem i bunn og grunn var relativt enkle og selvsagte teorier hentet fra pedagogikken. ”Det enkle er ofte det beste”, er det noe som heter. Og sammen med en stor porsjon glede, i tillegg til fantastisk forteller- og formidlingsevne, trollbandt Eidsvåg tilhøreren i meg, i et tre timer kort foredrag.

Eidsvåg tok tilhørerne med på en reise gjennom læreryrkets tradisjon, med start i året 1224, og videre til lærerrollen og hans oppgave og visjon. Supplert av beskrivende sitater og egenopplevde småhistorier hentet fra livet som lærer, pedagog og forfatter, minnet han tilhørerne på hva som er viktig i møte med elevene, både som formidlere og omsorgspersoner.

Eidsvåg har skrevet flere bøker, artikler og kåserier. Boken ”Den gode lærer i liv og diktning” er verdt å ha stående i bokhylla og på arbeidsplassen – godt brukt og lest, fra perm til perm.

Siste feriedag og skolesekken pakket

Da går siste feriedag mot slutten for denne gang. Kjenner på kroppen at det skal bli greit å komme i gang igjen, samtidig som jeg må innrømme at ferie er en deilig følelse og opplevelse. Ferie skal være noe en ser fram til og som kommer innimellom ”slagene”, som en liten gulrot på veien. Jeg så fram til ferien, men nå ser jeg fram til å begynne å jobbe igjen. Møte de nye elevene og ”ta fatt” på fagene igjen! Det har svirret noen kreative og didaktiske tanker i hodet i løpet av sommeren, og nå er tida inne for å se om det er ”hold” i dem…

Her finner du De Lillos "Siste feriedag": http://www.youtube.com/watch?v=dIXUFz_kElw

Madonna og "sammensatte tekster" - begge fenomener i tråd med dagens uttrykksmåter

En av tidenes mest suksessrike kvinnelige artister har i løpet av den siste uken lagt bak seg 2 fullsatte konserter i Norge. Madonna har i tiår etter tiår sørget for å fornye seg samtidig som hun aldri har fornektet det hun har gjort tidligere. Hun er en ambisiøs og bevisst dame, som vet å gå sine egne veier, samtidig som hun holder et godt grep om det som er ”i tida”. Hun har evnen til å selge et sammensatt og meningsbærende kunstuttrykk. Et utrykk som spenner over mange strenger, og turneen ”Sticky and Sweet” er et godt eksempel på dette.

Anmeldelsene i avisene har inneholdt spredte meninger, og ingen av dem har kronet artisten og konsertene til gull. Jeg er av den oppfatningen at Madonnas show er en totalpakke - et multimediashow – framtidas konsertopplegg, slik som en kan lese i Kjersti Løken Stavrum, redaktør i Aftenposten, sin kommentar ”Konsert-lureri” 1.august 2009. Showet framstår som bevisst sammensatt av ulike kunstuttrykk og estetiske virkemidler. På denne måten er ”Sticky and Sweet” absolutt en presentasjon som uttrykker tida vi er i, og som på ingen måte stemmer overens med enkelte anmeldelser i etterkant, som gir uttrykk for at Madonna begynner å bli utrangert og tom for ideer. Madonna som kunstner og artist vet hva hun holder på med, og om ikke stemningen ”tok helt av” under hele showet kan dette også skyldes de håpløse rammevilkårene som Norge og Valle Hovin som arrangører legger til rette for (i tillegg til værgudenes temperament).

Madonna er totalt sett en god danser og en god sanger, men hun klarer ikke overbevise i disse uttrykkene hver for seg. Likevel finnes nok ikke maken til hennes ”pakke” i verden. På denne måten er hun en overlegen artist. Hennes kombinasjon av ulike uttrykksmåter gir oss fantastiske muligheter til å ta inn inntrykk på forskjellige måter. Som publikum både hører, ser og opplever vi, samtidig som det tilrettelegges for noe samspill underveis, både med andre artister og publikum. På denne måten er ikke denne kombinasjonen bare i tråd med dagens kunstform, men den er også helt i tråd med etter hvert dagens digitale verden. Et godt eksempel på dette er hovedområdet ”Sammensatte tekster”, tidligere omtalt som "multimodale tekster", som en finner i norskfaget.

Alle kan gå ut på dato, og selv om Madonna kanskje ikke kommer til å prege hitlistene to år fram i tid er ikke det dermed sagt at hun vil bli et mindre stilikon. Jeg tror Madonna vil være en del av musikkbransjen på en eller annen måte i mange år framover, og en såpass bevisst dame vet selv når tida er inne til å ”legge inn årene” eller å gå i en annen retning.

Årets store trend i musikkbransjen

”Både gratis streamingtjenester og abonnementstjenester for digital musikk er i ferd med å bli årets store trend i musikkbransjen”, kan en lese i Aftenposten fredag 24.juli 2009, i artikkelen ”Nå skal musikk leies, ikke eies”. Artikkelen, skrevet av Cecilie Asker og Sandra Kolstad, forteller at rimelige og brukervennlige streamingtjenester er i ferd med å forandre hvordan populærmusikk konsumeres, at det bare i løpet av sommeren lanseres fire nye tjenester i USA, og at flere er på vei til Norge.

Den svenske tjenesten Spotify har allerede mer enn fire millioner brukere i Europa, til tross for at den kun har vært tilgjengelig i et drøyt halvt år, og stadig nye brukere kommer til. Foreløpig er den bare i betafasen, men nå skal både den og den norske tjenesten Wimp, snart lanseres i USA. Sistnevnte er et samarbeid mellom Platekompaniet og Telenor, og er absolutt en utfordrer til Spotify.

Spotify er enkelt fortalt et slags program som du laster ned på pc-en din. Programmet kobler seg til serverne til Spotify hvor det finnes mengder av musikk, slik at du som bruker kan spille av deres sanger uten å laste disse ned på og din egen pc. Spotify tilbyr imidlertid en link til iTunes dersom du ønsker å kjøpe musikken du lytter til. Du kan lage dine egne spillelister, dele spillelister med venner og rett og slett ta med deg musikken ”din” rundt omkring i verden – kun betinget av at du har tilgang til internett! I og med at Spotify kun er i betafasen mangler det fortsatt artister og musikk her, men dette er garantert bare et spørsmål om tid.

27.juli 2009 meddelte også selskapet at de er i ferd med å entre mobiltelefonens verden som i praksis vil si at du som bruker etter hvert vil kunne "ha med deg millioner av plateutgivelser også på mobilen din" når du vil, hvor du vil, dersom du har nettilgang og du er villig til å betale en fast abonnementspris. En utfordrer for Mp3 vil kanskje dette kunne bety, på samme måte som Mp3 utfordret Cd'er i sin tid.

Flere tjenester er i anmarsj, og det er også klart at Microsoft, verdens største programvareselskap, nå også kaster seg inn i krigen om abonnementskunder, kan en lese i Asker og Kolstads artikkel. Dette betyr vel da at dette faktisk er noe en kan tjene penger på, og at det også er en god nyhet for artister og platebransjen. ”For å lykkes kommersielt må disse tjenestene bli like bra som det nettpiratene kan tilby” sier Guttorm Raa, platedirektør for Warner Music i Norge. Han forteller videre at han tror det er fullt mulig når det investeres så mye tid og resurser som det nå gjøres. Platebransjen har i de siste årene stadig fått kjenne på utfordringer som dårligere salg på grunn av pirat kopiering og ulovlig nedlasting, men han tror ikke at de nye abonnementstjenestene nødvendigvis betyr slutten for det tradisjonelle platesalget. Han ser heller på abonnementstjenestene som et supplement til dagens musikkmarked. Platebransjen trenger altså gode tjenester som yter både kvalitet, utvalg, tilgang til gode priser – fantastisk god pris! Og med tjenester som Spotify kan det se ut som om dette er i ferd med å bli en realitet.

Lignende artikler om emnet:
http://www.nettavisen.no/it/article2424719.ece
http://www.dagbladet.no/a/5165523/ http://www.aftenposten.no/kul_und/article2761201.ece http://www.nettavisen.no/it/article2674582.ece
http://www.idg.no/pcworld/article139146.ece http://www.dagbladet.no/2009/07/27/kultur/spotify/iphone/apple/7376009/ http://www.dinside.no/819324/snart-betyr-kapasiteten-ingenting

Det er ferie det!

Ferien er godt i gang - faktisk så å si halvveis unnagjort. Opplevelsen av tid er rar. Fort går tida når en har mye å gjøre, og jammen meg går tida fort når en ikke har så mye å gjøre også. Dette oppleves likevel på en helt annen måte.

De første dagene av ferien gikk med til ”å lande” som en sier. Et litt sarkastisk og kanskje noe oppbrukt begrep, men det er faktisk slik det føles. Så etter å ha brukt noen dager på å ”kjenne på” følelsen av å ha ferie, var jammen meg to uker raskt flydd av gårde. Alle mine planer som å male listene og bokhylla i kjelleren, olje hagemøblene, henge opp nye stuegardiner og sy to nye putetrekk til hagemøblene før ferien hadde startet på ordentlig (dette var jo tross alt bare avspasering i første omgang...), hadde ubevisst eller bevisst blitt utsatt – nok en gang…

Etter at et par uker til har flydd sin vei, har jeg funnet ut at det ikke spiller noen rolle. Ferie er ikke nødvendigvis å gjøre alt mulig av praktiske gjøremål en ikke rekker ellers i hverdagen. Ferie er heller ikke nødvendigvis å farte land og strand rundt for å oppleve nye steder. Ferie for meg er rett og slett å bare være i en uplanlagt hverdag. En hverdag som består av å ha det hyggelig, slappe av, nyte både sol, regn og vind, lese bøker og blader som har blitt liggende ulest, besøke gode venner og familie, servere vannmelon og jordbær til de som måtte stikke innom, knipse av de visne margerittene som måtte finnes, og bare se på lillegutten min som sover bekymringsløst i vogna si i hagen, en torsdag eller fredag formiddag. Det er ferie det!

Barn og unges evne til konstruktive informasjonssøk og kildekritikk – en refleksjon inspirert av Tord Høiviks artikkel ”Fire veier til kvalitet"

Informasjonsstrømmen i dagens samfunn er stor og med en strøm av nye og mer sosiale og digitale nettverk i stadig ekspansjon, ekspanderer informasjonen i enda større grad. Tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at flere og flere benytter seg av internett i hverdagen. Og i en artikkel på Kolla Källan beskriver Stefan Pålsson noen utviklingstrekk ved dagens informasjonssamfunn som understreker internetts revolusjonerende effekt på informasjonstilgangen vår. Dette betyr blant annet at utviklingen framover vil stille enda høyere krav til oversikt, strukturering og begrepsmessig kunnskap, og at å sammenfatte, trekke ut det
viktigste og kritisk evaluere informasjonen blir stadig viktigere i et samfunn med økt informasjon.

Det er kunnskapsskolen som står i fokus i Kunnskapsløftet og det er mye fokus på elevenes læring i forhold til digital kompetanse som en av de grunnleggende ferdighetene. Dagens unge beveger seg i en verden der mediebruk gjennomsyrer livet deres som en selvfølgelighet, enten de bruker dem til å dyrke kontakten med sine jevnaldrende, slappe av, spille spill eller "google". De investerer mye av seg selv både følelsesmessing, og i forhold til engasjement og nysgjerringhet. Dette er faktisk et fantastisk utgangspunkt for læring, men dessverre kan det virke som om skolen til tider befinner seg på en annen "planet". Men det betyr uansett at kravet til elevenes informasjonskompetanse øker. Elevene våre bruker altså internett daglig til informasjonssøking, men hvordan hindre at de drukner i denne informasjonen og hvordan komme fra informasjon til kunnskap?

Et av kompetansemålene i Kunnskapsløftet i norskfaget etter endt 10.trinn er at elevene skal kunne bruke tekster hentet fra bibliotek, internett og massemedier på en kritisk måte, drøfte tekstene og referere til benyttede kilder. Men når hvem som helst kan publisere hva som helst på internett uten at moment som blant annet troverdighet blir etterprøvd, er det liten tvil om at dagens elever står stilt overfor store utfordringer i forhold til informasjonskompetanse og
kildekritikk.

Min erfaring er at elevenes forståelse av ”bruken av kilder” ofte er det samme som ”klipp og lim”. Elevene går i gang med tilfeldige søk, hvorav mye av det dessverre er lite relevant, og setter det sammen i hytt og pine i håp om at dette vil framstå som en helhetlig og beskrivende tekst i forhold til tema og emne. Og det hele ender med at eleven i stor grad forholder seg til "det reproduserende" og lite til "det reflekterende" da de søker informasjon for å finne svar på sine spørsmål og i mindre grad for å skape mening....

Kildekritikk handler i bunn og grunn om å kontrollere fakta, både i forhold til søking, vurdering og bruk. Ja, den teknologiske utviklingen utfordrer skolen og læreren i forhold til tidligere tradisjonell opplæring hvor trykte lærebøker i stor grad var styrende for lærerens virksomhet. Likevel er det liten grunn til å tro at elevenes kildekritiske evner var bedre da den papirbaserte informasjonen rådet. Når alt kommer til alt handler det fortsatt til en viss grad om å være kritisk til informasjon i sin alminnelighet, men forskjellen er at på internett kan vi få tak i informasjon når vi vil i tillegg til at informasjonsmengden er større. I utgangspunktet burde dette bety økte muligheter for læring, men på samme tid er informasjonen på internett flyktig og forgjengelig, og utfordrer både lærer og elever i forhold til kildekritikk på en annen måte enn tidligere.

Det er ikke til å komme bort i fra at skolen og lærerne har et stort opplæringsansvar. Vi er nødt for å lære elevene å stille gode spørsmål som igjen kan føre til kritisk og konstruktiv søk og gransking. Men om vi som lærere ikke har grunnleggende forståelse for hvordan ulike søkemotorer fungerer, hvordan skal vi da kunne resonnere rundt de treffene elevene våre får? Jeg tror nok både lærere og elever har en vei gå i forhold til dette temaet...

Målet om økt informasjonskompetanse blant elevene avhenger først og fremst av økt grunnleggende forståelse for hva som særpreger søkemotorer og internett. I tillegg er det naturlig nok slik at lærernes oppgaveformulering påvirkere elevenes søk og arbeidet med kildekritikk, og dette understreker derfor viktigheten av at kildekritisk øvelse bør være en del av den daglige undervisningen og oppgaveformuleringen. Man kunne argumentere for at det ofte vil være hensiktsmessig at vi lærerne og eventuelt skolebibliotekar hjelper elevene med å ”hente fagstoff”. Samtidig er læreplanen klar på at elevene SKAL utvikle egen søke- og utvalgskompetanse.

Dette betyr likevel ikke at elevene ene og alene må slippes ut på nettet i søken etter informasjon, men at lærere, eventuelt i samarbeid med bibliotekarer, bør bringe dem til kvalitetssikrede læringsressurser med relevant informasjon, gjerne med utgangspunkt i en portal. Bibliotekportalene har for lengst gitt opp kampen om det brede, allmennrettede gjenfinningsmarkedet. Her er det store kommersielle aktører med reklamefinansierte portaler som overtar. I Norge dominerer ABC Startsiden det allmenne portalmarkedet, kan vi lese i Tods Høiviks artikkel.

Et skritt på veien kan da være bruken av Web 2.0-verktøyet Netvibes, et slags informasjonsnav/startside/portal som er designet for å dekke behovet om å inkludere andre websider, nettsteder, artikler og andre internettjenester slik man selv måtte ønske. Siden kan komponeres slik man vil selv ut fra en gitt ramme av en teknisk plattform og mulighetene er uttallige i tillegg til at brukervennligheten er meget god.

Jeg har selv utformet et slikt informasjonsnav som en strukturert og informativ læringsportal i forhold til et gitt tema med tilhørende mål. Noen kvalitetssikrede og relevante lenker og søkemotorer gir elevene mulighet til å søke og utforske selv, mens andre lenker er ment som en motivasjon for å skape lyst til å arbeide videre. På denne måten ligger forholdene til rette for at elevene skal kunne lære om relevante søkemoterer og hvordan finne fram til relevant informasjon selv. I tillegg finnes på informasjonsnavet en egen fane med informasjon omkring kildekritikk, og elevene vil på denne måten forhåpentligvis kunne se viktigheten av informasjonskompetanse... Videre har jeg fokusert på at informasjonsnavet skal bestå av både lyd, bilder, lenker, søkemotorer og informasjon, hvilket stemmer overens med særpreget av dagens unge og deres digitale hverdag. En slags "sammensatt tekst" som på denne måten gir elevene en opplevelse av å være på "hjemmebane" og kunne dra nytte av dette ubevisst.

Besøk min netvibes her: http://www.netvibes.com/markri

Refleksjon omkring Web 2.0-verktøy og pedagogisk potensial

Mylderet av ulike Web 2.0-verktøy er stort, men stipendiat Ann Kristin Sjo ved HSH utviklet i 2007 tankekartet under, en oversikt over de viktigste Web 2.0- verktøyene med pedagogisk potensial, med det nettbaserte verktøyet Mindomo.

Digitale ferdigheter er riktignok en av de grunnleggende ferdighetene i alle fag på alle trinn i grunnskolen, og for dagens unge er den digitale hverdagen en naturlig selvfølge. Men på samme tid er digital kompetanse fortsatt ikke en obligatorisk del ved lærerutdanningen og fire av fem lærere uttaler at de mangler nettkunnskaper, og dette sier noe om utfordringen omkring den pedagogiske bruken av Web 2.0-verktøy i skolen.

Det er nok meget variabelt hva lærerne kjenner til av Web 2.0-verktøy og følgelig også hva som tas i bruk. Noen er oppdatert og godt rustet med både kompetanse og mot til å prøve ut bruken av verktøyene i arbeidet, mens andre er skeptiske til å ta disse i bruk og ser ofte ikke mulighetene for et økt læringspotensial ved det og finner heller ikke tid og motivasjon til å sette seg inn i verktøyene.

Som lærer opplever jeg selv at tidsnøden er stor og arbeidshverdagen stadig er ”sprengt” av gjøremål. Diverse oppfølging av elever og foresatte samt dokumentasjon av dette i tillegg til pålagte elev- og utviklingssamtaler ”kroner på toppen”, etterfulgt av andre tverrfaglige møter og team-/trinnmøter på en ”god andreplass”. Så følger tilrettelegging av time- og arbeidsplaner på en tredjeplass før man kan ”gå løs på” den faglige planleggingen som igjen ofte fører til rettebunker og annet vurderingsarbeid på en henholdsvis god fjerde- og femteplass. Til slutt skal man så finne tid til faglig oppdatering og orientering…

Det tar tid å sette seg inn i de ulike verktøyene, i tillegg til at det tar tid å utvikle gode undervisningsopplegg med stort læringspotensial. Ofte skal igjen arbeidet vurderes, og kjennetegn på kompetansemålene må da også utvikles. Med dette fokuset har jeg stor forståelse for at mange lærere ser på bruken av Web 2.0-verktøy i undervisningen som en stor ”bøyg”, men i neste omgang kan det jo hende at bruken av disse kanskje kunne ”spare tid” for oss lærerne? Kanskje et økt læringspotensial kan være et resultat og kanskje bruken av verktøyet på toppen av det hele kunne føre til en effektivisering av den løpende tilbakemeldingen til elevene? Dette er gode argumenter mener jeg, men likevel er kanskje det viktigste argumentet at skolen har som mål å ruste elevene til det samfunnet som møter dem. Ungdommen er fremtiden, og vi har derfor ikke anledning til å velge bort bruken av Web 2.0 i undervisningen som stadig blir en større og større del av samfunnet vi lever i.

Personlig kjente jeg lite til innholdet og kjennetegnene ved de fleste av verktøyene som Ann Kristin Sjo nevner i tankekartet, men jeg hadde likevel hørt om de fleste i en eller annen sammenheng uten at jeg hadde ”bitt meg merke” ved dem. Når jeg nå nærmer meg slutten av dette studiet er interessen og lysten til å sette meg ordentlig inn i flere av disse verktøyene stor og jeg ser i større og større grad mulighetene omkring og nytten av verktøyene i forhold til både læringspotensial, motivasjon og effektivisering.

I løpet av dette studiet har jeg blitt godt kjent med tekstverktøyet Google docs, bildeverktøyet Picasa, tankekartene Freemind og Mindomo, og til slutt ”filformatene” Rss og Atom, ”de levende bokmerkene”, som automatisk ”bringer informasjonen til oss” i stedet for at vi må ”oppsøke informasjonen”. I tillegg til dette var verken Youtube, Facebook eller blogg ukjente verktøy fra før, men jeg vil nå komme med noen ”smårefleksjoner” omkring bruken av tekstverktøyer med fokus på blogging, i tillegg til tankekartet Mindomo, da jeg som norsk- og rlelærer ser god nytte av disse verktøyene i undervisningen.

Ved hjelp av sosial web, eller web 2.0 som det populært også kalles, kan brukerne for eksempel ”møte” og snakke med andre, legge ut og dele formell og uformell informasjon, samt legge ut bilder og filmer. Dette er i bunn og grunn en egen ”nettkultur” hvor alle stiller alle på lik linje, uansett bakgrunn og status, og mange viser stort engasjement og iver. For noen har dette ren underholdningsverdi, for andre er dette en arena for å belyse viktige saker og spesielle interesser, og for noen er dette rett og slett et tidsfordriv. Men det som er sikkert er at her kan det ligge mye uformell læring som skolen burde forsøke å utnytte i større grad, da dette også er trygt og kjent læringsmiljø for elevene. I likhet med Michael Wesch er også jeg av den oppfatning at den tradisjonelle måten å undervise på ikke alltid fremmer læring og at den heller ikke passer alle. I dagens kunnskapsskole er det er stort fokus på hva elevene må kunne i forhold til læreplaner og nasjonale prøver og lite fokus på hva som faktisk fremmer læring. Første bud er faktisk å møte elevene der de er, på deres hjemmebane, slik at vi kan hente fram motivasjon og interesse hos elevene. For det er ikke det at elevene ikke ønsker å lære, men de innehar rett og slett ikke den motivasjonen og interessen som må til for å lære. Neste bud er som Michael Wesch sier at vi må tørre å slippe kontrollen og la elevene få være mer aktive. Vi er nødt for å ta i bruk elevenes egne kunnskaper og erfaring i forhold til sosiale nett, og så bruke dem i undervisningen. Så hva har blogging med dette å gjøre? Og hvorfor skal elevene blogge?

Skriving er en stor del av norskfaget, selv om det er en av de grunnleggende ferdighetene som hele veien skal være gjeldende i all opplæring. Likevel opplever jeg som norsklærer at jeg ofte må ”slite” for å få elevene til å skrive. Det gjelder derfor å motivere elevene til å skrive ved å blant annet inkludere det digitale, samtidig som en blogg har en svært lav teknisk terskel og kan beherskes av alle elever med litt veiledning og hjelp når det skulle trenges. Å publisere utkast til tekster, eller å rett og slett bruke mediet som en hjelp til å ”innhente informasjon og innspill fra andre”, kan være med på å få elevene til å reflektere i større grad enn å kun ”reprodusere” informasjon hentet fra kilder på nettet. Elevene kan få i ansvar å gi hverandre tilbakemeldinger, og på denne måten blir det også et rom for samarbeid, samtidig som det er et rom for individuelt arbeid i form av loggføring, oppsummering og oppbevaring. Bloggen kan personliggjøres ved hjelp av for eksempel farger, layout, bilder og illustrasjoner, og på denne måten vil elevene kunne etablere et ”eieforhold” og på denne måten vil kanskje arbeidet kunne avle seriøsitet og innsats. Ved siden av at dette er en form for sammensatt tekst, som ofte gjenspeiler ungdommen og deres digitale hverdag på fritiden Og til slutt kan selvfølgelig blogging bidra til økt digital kompetanse.

Likevel finnes det flere ”innvendinger” på markedet slik som at elever og lærer blant annet er nødt for å ha ”tunga rett i munnen” i forhold til personvern og opphavsrett… Det er heller ikke til å komme bort fra at elever i den sårbare ungdomsskolealderen vil kunne oppleve det som vanskelig å skrive i et slikt åpent rom dersom man sliter med å føle seg inkludert og bli ”godtatt” i miljøet. Elever som sliter med lese- og skrivevansker vil også kunne stå i fare for å ”kjenne på” at dette ikke oppleves som lett å uttrykke seg skriftlig for ”alle og enhver”. En god dialog mellom foresatte og skolen er nok et viktig poeng i arbeidet, slik at man unngår misforståelser og konflikter.

Likevel er det en sammenheng mellom liv og lære, og med god veiledning, oppmuntring og eksemplifisering vil vi som lærere kunne være gode bidragsytere i arbeidet med å motivere elevene i arbeidet, motivere til naturlig læring. Det kan også være betryggende for mange å vite at det finnes blogger hvor man kan regulere lesetilgangen, slik som for eksempel http://www.blogger.com/.


Mindomo er en form for tankekart som virkelig åpner for pedagogisk læringseffektivt arbeid. Et tankekart som ikke bare egner seg til ”brainstorming”, strukturering av informasjon og kunnskap og planlegging av skriftlig arbeid, men også som også egner seg som et samarbeidsdokument. Tankekartet kan bestå av både bilder, filmer, lyd, tekster og hyperlenker og kan enkelt eksporteres til tekst-, rtf- , pdf- og som bilde-format i etterkant.

I og med at tankekartet enkelt kan gjøres om til et tekstdokument kan elevenes skriftlig arbeide effektiviseres på en revolusjonerende måte da planleggingen og struktureringen av informasjon og kunnskap kan videreutvikles til et tekstresultat. For elever med lese- og skrivevansker kan også dette arbeidsverktøyet bety mye. En stor fordel med Mindomo er også det at kartene blir lagret på internett og dermed er tilgjengelig både hjemme og på skolen.

Picasa - en bildepresentasjon

Her har jeg laget en liten bildepresentasjon ved hjelp av Picasa. Jeg har laget den ved hjelp av egne bilder som jeg har tatt av familiegården, som et forsøk på å skape en opplevelse av vårens ankomst - påsken 2009.

Mulighetene i Picasa er mange da man blant annet kan legge til virkemidler som lyd og tekst, men det gjelder å holde "hodet kaldt" slik at man forholder til regler og rettningslinjer med tanke på personvern og opphavsrett, så se lenken til informasjonssentralen for opphavsrett og klarering, www.clara.no, for nærmere informasjon. Dette er et enkelt og brukervennlig verktøy som gir ganske gode resultater, i tillegg til at du har alle bildene dine samlet på en plattform på pc'en din og enkelt kan dele bildene du måtte ønske på internett. Men igjen, husk personvern og opphavsrett!

”Identitet” – et undervisningsopplegg med Picasa

Dagens barn og unge møter i dag store utfordringer knyttet til det å vite hvem man er og hvor man hører hjemme. På Statistisk Sentralbyrås nettsider kan vi lese at i barnestatistikken, som ble publisert for første gang i 1989, har andelen barn i alderen 0-17 år som bor sammen med begge sine foreldre, nå gått ned fra 82 til 75 prosent. Dette, sammen med blant annet medias daglige oppslag om vellykkede og flotte kjendiser, reklame og kjøpepress, og ikke minst påvirkning fra venner og klassekamerater, kan nok i realiteten være med på å gjøre hverdagen til barn og unge ganske så usikker og forvirrende. Jeg er derfor av den oppfatning at det er viktig at skolen gir elevene muligheten til å undre og reflektere omkring temaet identitet, og hva som egentlig er med på å gjøre oss til de personene vi er.

I læreplanverket for RLE kan en lese at elevene etter endt 10.trinn skal kunne reflektere over filosofiske temaer knyttet til identitet og livstolkning. På bakgrunn av dette har jeg laget et undervisningsopplegg hvor elevene tar i bruk bildefortelling som produkt i RLE. Det å benytte seg av bilder i undervisningen er nok på ingen måte et nytt fenomen, og det er ikke til å legge skjul på at en visuell tilnærming alltid har vært en fin tilnærmingsstrategi i undervisning. Men dog har nok bruken av bilder ofte fått en sekundær rolle i tilnærmingen, og i denne oppgaven får elevene mulighet til å sette fokus på fotografiet og den visuelle formidlingen i seg selv, i tillegg til den reflekterende teksten de skal legge ved. Ved produksjon av en slik personlig bildefortelling er jeg av den oppfatning at dette vil kunne føre til større interesse for det som skal læres. Elevene vil forhåpentligvis sitte igjen med en følelse av å kjenne seg selv bedre, og i større grad være klar over "hva som er med på å gjøre dem til dem de er", enn de ville vært ved hjelp av andre metoder. I tillegg er bilderedigering noe som interesserer mange elever, og jeg er derfor av den oppfatning at denne metoden vil kunne være med på å bidra til å motivere elevene
på en positiv måte i læringsprosessen, gjennom et ellers noe sårbart tema for denne aldersgruppen. Her har jeg laget en liten bildefortelling som eksempel på hvordan man kan jobbe med bilder i tilknytning med temaet "Identitet".

Sammensatte tekster

Informasjonsstrømmen i dagens samfunn er stor, og gjennom denne informasjonen og underholdningen påvirkes vi daglig av musikk, av farger, av lys og av lyd. Kombinasjonen av ulike uttrykksmåter gir oss fantastiske muligheter til å ta inn inntrykk på mange forskjellige måter. Vi hører, ser, opplever og er i aktivt samspill med ulike medier, som i stor grad også kjennetegner dagens unge og deres digitale verden.

I skolesammenheng, og spesielt i norskfaget, snakker man nå om begrepet sammensatte tekster, og i Kunnskapsløftet kan en lese at dette hovedområdet i bunn og grunn handler om en tekst satt sammen av for eksempel skrift, lyd og bilde, som til sammen blir et selvstendig, meningsbærende uttrykk. Sammensatte tekster kan da dreie seg om alt fra aviser til nettsider, fra reklame til filmer, og fra bildebøker til tegneserier. Ved første øyekast vil nok mange tenke at dette er noe som tilhører kun norskfaget, men i og med at det fra sentralt hold er vedtatt at lærerne er forpliktet til å bruke ulike digitale verktøy på alle trinn, i alle fag, ligger det altså til rette for å bruke forskjellige typer sammensatt tekst for økt kunnskap og læring i alle fag, men på en måte som åpner opp for kreativitet på flere plan.

På internett finnes det flere programmer man kan bruke i arbeidet med skrift, lyd eller bilde. Et av dem er Comic Life.

Comic Life er et relativt enkelt verktøy der elevene kan jobbe med bilder og tekst i tegneseriesjangeren. Man jobber med å sette korte tekster til bilder, ved hjelp av snakke- og tankebobler. Verktøyet virker ved første øyekast morsomt å jobbe med, og vil helt sikkert slå an blant de fleste elever i en eller annen sammenheng, i en eller annen begrensning. Virkemidlene er flere da man blant annet kan endre fonter og layouts, endre fargene og skrifttypene, i tillegg til at ”tekstboblene” og plassering av både bilder og tekst kan varieres. Resultatet ser proft ut og verktøyet egner seg godt til bruk i flere fag, slik som blant annet kunst og håndverk-, rle-, norsk- og engelskfaget. Selv om programmet innehar tittelen ”Comic Life”, betyr likevel ikke det at bildene og tekstene nødvendigvis må være ”latterlig morsomme”. Ulempen med verktøyet er nok at det er lisensbasert, men det er imidlertid bra at man kan prøve det i 30 dager før man eventuelt abonnerer. I tillegg er det nok noe tidkrevende. Jeg har prøvd meg på et par enkle varianter selv.

Tankekart sosial programvare

Bruk av digitale tankekart i skolen

Tilpasset opplæring er et grunnleggende prinsipp i den norske skolen og opplæringen som tar plass der. Alle elever har behov for strategier og opplæring tilpasset evner og forutsetninger. Likevel strever skolene med å realisere tilpasset opplæring.
Bruken av tankekart i den norske skolen er ikke noe nytt fenomen, og mange bruker tankekart som et godt hjelpemiddel i planleggingsarbeid og for å strukturere elevens eller lærerens lærestoff.

Det finnes flere digitale typer tankekart, og et av dem er Freemind. Dette kartet er laget med programmet Mindomo som også er gratis på nettet. Her kan man velge ulike utforminger, bygge ut hovedtemaet med undertemaer, legge til notater og supplere med filmer, bilder og lenker til andre nettsteder. Det revolusjonerende med akkurat denne typen tankekart er at man kan eksportere det til tekst-, rtf- , pdf- og som bilde-format om man skulle ønske det i etterkant.

Ved å nettopp kunne legge til filmer, bilder og lenker som en del av tankekartet aktiviseres eleven på en helt annen måte enn ved bruken av tankekart som for eksempel Freemind. Det å utnytte ungdommens kunnskap og kompetanse som de utvikler på fritiden, slik som blant annet å søke på internett etter filmer og bilder, kan motivere elevene i arbeid med slike tankekart, som kan fungere som både et primær- og et sekundærprodukt.

Sosial web i skolen = motiverte elever = større læringsutbytte?

Dagens ungdom kjenner ikke til en verden uten et digitalt sosialt liv, og det å være medlem av et eller flere sosiale nettsamfunn er en del at deres identitet. Likevel viser forskning at dette fenomenet ikke kun er forbeholdt ungdommen og spesielt interesserte lenger. Bør likevel bruken av sosial web inn i undervisningen, og vil dette kunne føre til et større læringsutbytte for elevene?

En stor prosentandel mennesker deltar i ulike sosiale nettsamfunn og mange bruker veldig mye av tiden sin her. Petter Bae Brantzæg sin forskning viser at 53% av Norges befolkning i alderen 15-75 år som er brukere av internett, også er deltakere i et nettsamfunn. Men kunnskapen på området viser seg imidlertid å variere. BECTA fant i 2007 ut at kompetansen blant 11-åringer var betydelig høyere enn blant deres foreldregenerasjon.

Ved hjelp av sosial web, eller web 2.0 som det populært også kalles, kan brukerne for eksempel ”møte” og snakke med andre, legge ut og dele formell og uformell informasjon, samt legge ut bilder og filmer. Dette er i bunn og grunn en egen ”nettkultur” hvor alle stiller alle på lik linje, uansett bakgrunn og status, og mange viser stort engasjement og iver. For noen har dette ren underholdningsverdi, for andre er dette en arena for å belyse viktige saker og spesielle interesser, og for noen er dette rett og slett et tidsfordriv. Men det som er sikkert er at her kan det ligge mye uformell læring som skolen burde forsøke å utnytte i større grad, da dette også er trygt og kjent læringsmiljø for elevene.

Michael Wesch, forsker og foreleser ved Kansas State University i USA, mener at den tradisjonelle måten å undervise på ikke alltid fremmer læring og at den heller ikke passer alle. I og for seg er ikke dette radikalt nytt, men idet han trekker inn sosial web som et konstruktivt læringsverktøy og en læringsarena snakker vi om et forum som er nytt i undervisningssammenheng for flere av oss. Wesch er av den oppfatning at det i skolen generelt er mye fokus på hva elevene må kunne i forhold til læreplaner og ulike tester, og alt for lite fokus på hva som faktisk fremmer læring. Derfor mener Wesch at vi må møte elevene der de er – på deres hjemmebane – for å fremme motivasjon og interesse. For det er ikke det at elevene ikke ønsker å lære, men de innehar rett og slett ikke den motivasjonen og interessen som må til for å lære.

Wesch sier at vi, lærerne, må tørre å slippe kontrollen og la elevene få være mer aktive. Vi er nødt for å ta i bruk elevenes egne kunnskaper og erfaring i forhold til sosiale nett, og så bruke dem i undervisningen. Gjennom å gi hverandre tilbakemeldinger, uttrykke meninger, diskutere og stille spørsmål mener han at alle vil være med å produsere nyttig kunnskap og informasjon, og viser i den forbindelse til at det i løpet av et halvt år på Youtube ble produsert flere timer med ”program” på et halvt år enn det amerikanske fjernsynet NBC har sendt i løpet av de siste 60 årene. Han understreker derfor at dette har utviklet seg fra å være et område forbeholdt eksperter og spesielt interesserte til å bli en kollektiv prosess. En kollektiv prosess der kunnskap ikke lenger er noe som er vanskelig tilgjengelig, men som stadig etableres og videreutvikles ved hjelp av nettopp verktøy slik som for eksempel wikisider, blogger og Youtube.

Den bristiske forskeren og sosiologen Neil Selwyn er derimot mer skeptisk og stiller flere kritiske spørsmål til om det sosiale nettet har noen plass i undervisningen eller ei. Forskningen hans viser at det er mange elever som ikke bruker dette, og man ikke ta det for gitt at alle elever, og foresatte, aksepterer skolens bruk av sosial web. Han sier at det uformelle læringspotensialet i bruken av sosial web er opplagt, men at det derimot er vanskeligere å kunne se den formelle læringen. Med bakgrunn i dette er han derfor skeptisk til hvordan det brukes, og om det i så fall vil kunne føre til et større læringsutbytte for elevene enn om sosial web ikke blir brukt i undervisningen. Han er videre opptatt av at målene ikke handler om bruken av sosial web i selve opplæringen, og at det er lite hensiktsmessig å bruke dette verktøyet i undervisningen før utdanningsinstitusjonene endres. Fagplanene er avgjørende og lærerne kan ikke undervise i annet enn hva de sier.

Min erfaring er at veldig mange elever kjeder seg når læreren ikke utfordrer dem med faglige problemstillinger knyttet til bruk av pc. Og dette fører igjen til et stadig økende gap mellom det de bruker pc’en til på skolen og i hjemmet, og følgelig vil også elevenes kompetanse i pc-bruk øke. Så bør ikke da elevenes interesser også en plass i skolen? Vi omgås daglig ”morgendagens” voksne, og da er jeg av den oppfatning at vi også må gjøre elevene rustet til å møte ”morgendagen”.

Bruken av sosial web kan aldri erstatte en lærer, og det er ikke dermed sagt at nettsamfunnenes uformelle struktur må inn i skolehverdagen. Som Selwyn poengterer, er også jeg av den oppfatning at kombinasjonen teknologi og undervisning nødvendigvis ikke er løsningen på de pedagogiske utfordringene man møter i skolen. Elevene må også lære på tradisjonelt vis for å opparbeide evnen til problemløsning og kritisk tenkning, men vi som lærere kan ikke lenger bare ignorere den utbredte bruken av sosial web. Vi må se mulighetene dette kan tilføre undervisningen som en variasjon i form av et didaktisk verktøy og læringsarena, og derfor blir det også viktig å vise dem hvordan slike nettverk kan og ikke minst bør brukes.