Digitale ferdigheter er riktignok en av de grunnleggende ferdighetene i alle fag på alle trinn i grunnskolen, og for dagens unge er den digitale hverdagen en naturlig selvfølge. Men på samme tid er digital kompetanse fortsatt ikke en obligatorisk del ved lærerutdanningen og fire av fem lærere uttaler at de mangler nettkunnskaper, og dette sier noe om utfordringen omkring den pedagogiske bruken av Web 2.0-verktøy i skolen.
Det er nok meget variabelt hva lærerne kjenner til av Web 2.0-verktøy og følgelig også hva som tas i bruk. Noen er oppdatert og godt rustet med både kompetanse og mot til å prøve ut bruken av verktøyene i arbeidet, mens andre er skeptiske til å ta disse i bruk og ser ofte ikke mulighetene for et økt læringspotensial ved det og finner heller ikke tid og motivasjon til å sette seg inn i verktøyene.
Som lærer opplever jeg selv at tidsnøden er stor og arbeidshverdagen stadig er ”sprengt” av gjøremål. Diverse oppfølging av elever og foresatte samt dokumentasjon av dette i tillegg til pålagte elev- og utviklingssamtaler ”kroner på toppen”, etterfulgt av andre tverrfaglige møter og team-/trinnmøter på en ”god andreplass”. Så følger tilrettelegging av time- og arbeidsplaner på en tredjeplass før man kan ”gå løs på” den faglige planleggingen som igjen ofte fører til rettebunker og annet vurderingsarbeid på en henholdsvis god fjerde- og femteplass. Til slutt skal man så finne tid til faglig oppdatering og orientering…
Det tar tid å sette seg inn i de ulike verktøyene, i tillegg til at det tar tid å utvikle gode undervisningsopplegg med stort læringspotensial. Ofte skal igjen arbeidet vurderes, og kjennetegn på kompetansemålene må da også utvikles. Med dette fokuset har jeg stor forståelse for at mange lærere ser på bruken av Web 2.0-verktøy i undervisningen som en stor ”bøyg”, men i neste omgang kan det jo hende at bruken av disse kanskje kunne ”spare tid” for oss lærerne? Kanskje et økt læringspotensial kan være et resultat og kanskje bruken av verktøyet på toppen av det hele kunne føre til en effektivisering av den løpende tilbakemeldingen til elevene? Dette er gode argumenter mener jeg, men likevel er kanskje det viktigste argumentet at skolen har som mål å ruste elevene til det samfunnet som møter dem. Ungdommen er fremtiden, og vi har derfor ikke anledning til å velge bort bruken av Web 2.0 i undervisningen som stadig blir en større og større del av samfunnet vi lever i.
Personlig kjente jeg lite til innholdet og kjennetegnene ved de fleste av verktøyene som Ann Kristin Sjo nevner i tankekartet, men jeg hadde likevel hørt om de fleste i en eller annen sammenheng uten at jeg hadde ”bitt meg merke” ved dem. Når jeg nå nærmer meg slutten av dette studiet er interessen og lysten til å sette meg ordentlig inn i flere av disse verktøyene stor og jeg ser i større og større grad mulighetene omkring og nytten av verktøyene i forhold til både læringspotensial, motivasjon og effektivisering.
I løpet av dette studiet har jeg blitt godt kjent med tekstverktøyet Google docs, bildeverktøyet Picasa, tankekartene Freemind og Mindomo, og til slutt ”filformatene” Rss og Atom, ”de levende bokmerkene”, som automatisk ”bringer informasjonen til oss” i stedet for at vi må ”oppsøke informasjonen”. I tillegg til dette var verken Youtube, Facebook eller blogg ukjente verktøy fra før, men jeg vil nå komme med noen ”smårefleksjoner” omkring bruken av tekstverktøyer med fokus på blogging, i tillegg til tankekartet Mindomo, da jeg som norsk- og rlelærer ser god nytte av disse verktøyene i undervisningen.
Ved hjelp av sosial web, eller web 2.0 som det populært også kalles, kan brukerne for eksempel ”møte” og snakke med andre, legge ut og dele formell og uformell informasjon, samt legge ut bilder og filmer. Dette er i bunn og grunn en egen ”nettkultur” hvor alle stiller alle på lik linje, uansett bakgrunn og status, og mange viser stort engasjement og iver. For noen har dette ren underholdningsverdi, for andre er dette en arena for å belyse viktige saker og spesielle interesser, og for noen er dette rett og slett et tidsfordriv. Men det som er sikkert er at her kan det ligge mye uformell læring som skolen burde forsøke å utnytte i større grad, da dette også er trygt og kjent læringsmiljø for elevene. I likhet med Michael Wesch er også jeg av den oppfatning at den tradisjonelle måten å undervise på ikke alltid fremmer læring og at den heller ikke passer alle. I dagens kunnskapsskole er det er stort fokus på hva elevene må kunne i forhold til læreplaner og nasjonale prøver og lite fokus på hva som faktisk fremmer læring. Første bud er faktisk å møte elevene der de er, på deres hjemmebane, slik at vi kan hente fram motivasjon og interesse hos elevene. For det er ikke det at elevene ikke ønsker å lære, men de innehar rett og slett ikke den motivasjonen og interessen som må til for å lære. Neste bud er som Michael Wesch sier at vi må tørre å slippe kontrollen og la elevene få være mer aktive. Vi er nødt for å ta i bruk elevenes egne kunnskaper og erfaring i forhold til sosiale nett, og så bruke dem i undervisningen. Så hva har blogging med dette å gjøre? Og hvorfor skal elevene blogge?
Skriving er en stor del av norskfaget, selv om det er en av de grunnleggende ferdighetene som hele veien skal være gjeldende i all opplæring. Likevel opplever jeg som norsklærer at jeg ofte må ”slite” for å få elevene til å skrive. Det gjelder derfor å motivere elevene til å skrive ved å blant annet inkludere det digitale, samtidig som en blogg har en svært lav teknisk terskel og kan beherskes av alle elever med litt veiledning og hjelp når det skulle trenges. Å publisere utkast til tekster, eller å rett og slett bruke mediet som en hjelp til å ”innhente informasjon og innspill fra andre”, kan være med på å få elevene til å reflektere i større grad enn å kun ”reprodusere” informasjon hentet fra kilder på nettet. Elevene kan få i ansvar å gi hverandre tilbakemeldinger, og på denne måten blir det også et rom for samarbeid, samtidig som det er et rom for individuelt arbeid i form av loggføring, oppsummering og oppbevaring. Bloggen kan personliggjøres ved hjelp av for eksempel farger, layout, bilder og illustrasjoner, og på denne måten vil elevene kunne etablere et ”eieforhold” og på denne måten vil kanskje arbeidet kunne avle seriøsitet og innsats. Ved siden av at dette er en form for sammensatt tekst, som ofte gjenspeiler ungdommen og deres digitale hverdag på fritiden Og til slutt kan selvfølgelig blogging bidra til økt digital kompetanse.
Likevel finnes det flere ”innvendinger” på markedet slik som at elever og lærer blant annet er nødt for å ha ”tunga rett i munnen” i forhold til personvern og opphavsrett… Det er heller ikke til å komme bort fra at elever i den sårbare ungdomsskolealderen vil kunne oppleve det som vanskelig å skrive i et slikt åpent rom dersom man sliter med å føle seg inkludert og bli ”godtatt” i miljøet. Elever som sliter med lese- og skrivevansker vil også kunne stå i fare for å ”kjenne på” at dette ikke oppleves som lett å uttrykke seg skriftlig for ”alle og enhver”. En god dialog mellom foresatte og skolen er nok et viktig poeng i arbeidet, slik at man unngår misforståelser og konflikter.
Likevel er det en sammenheng mellom liv og lære, og med god veiledning, oppmuntring og eksemplifisering vil vi som lærere kunne være gode bidragsytere i arbeidet med å motivere elevene i arbeidet, motivere til naturlig læring. Det kan også være betryggende for mange å vite at det finnes blogger hvor man kan regulere lesetilgangen, slik som for eksempel http://www.blogger.com/.
Mindomo er en form for tankekart som virkelig åpner for pedagogisk læringseffektivt arbeid. Et tankekart som ikke bare egner seg til ”brainstorming”, strukturering av informasjon og kunnskap og planlegging av skriftlig arbeid, men også som også egner seg som et samarbeidsdokument. Tankekartet kan bestå av både bilder, filmer, lyd, tekster og hyperlenker og kan enkelt eksporteres til tekst-, rtf- , pdf- og som bilde-format i etterkant.
I og med at tankekartet enkelt kan gjøres om til et tekstdokument kan elevenes skriftlig arbeide effektiviseres på en revolusjonerende måte da planleggingen og struktureringen av informasjon og kunnskap kan videreutvikles til et tekstresultat. For elever med lese- og skrivevansker kan også dette arbeidsverktøyet bety mye. En stor fordel med Mindomo er også det at kartene blir lagret på internett og dermed er tilgjengelig både hjemme og på skolen.
Det er nok meget variabelt hva lærerne kjenner til av Web 2.0-verktøy og følgelig også hva som tas i bruk. Noen er oppdatert og godt rustet med både kompetanse og mot til å prøve ut bruken av verktøyene i arbeidet, mens andre er skeptiske til å ta disse i bruk og ser ofte ikke mulighetene for et økt læringspotensial ved det og finner heller ikke tid og motivasjon til å sette seg inn i verktøyene.
Som lærer opplever jeg selv at tidsnøden er stor og arbeidshverdagen stadig er ”sprengt” av gjøremål. Diverse oppfølging av elever og foresatte samt dokumentasjon av dette i tillegg til pålagte elev- og utviklingssamtaler ”kroner på toppen”, etterfulgt av andre tverrfaglige møter og team-/trinnmøter på en ”god andreplass”. Så følger tilrettelegging av time- og arbeidsplaner på en tredjeplass før man kan ”gå løs på” den faglige planleggingen som igjen ofte fører til rettebunker og annet vurderingsarbeid på en henholdsvis god fjerde- og femteplass. Til slutt skal man så finne tid til faglig oppdatering og orientering…
Det tar tid å sette seg inn i de ulike verktøyene, i tillegg til at det tar tid å utvikle gode undervisningsopplegg med stort læringspotensial. Ofte skal igjen arbeidet vurderes, og kjennetegn på kompetansemålene må da også utvikles. Med dette fokuset har jeg stor forståelse for at mange lærere ser på bruken av Web 2.0-verktøy i undervisningen som en stor ”bøyg”, men i neste omgang kan det jo hende at bruken av disse kanskje kunne ”spare tid” for oss lærerne? Kanskje et økt læringspotensial kan være et resultat og kanskje bruken av verktøyet på toppen av det hele kunne føre til en effektivisering av den løpende tilbakemeldingen til elevene? Dette er gode argumenter mener jeg, men likevel er kanskje det viktigste argumentet at skolen har som mål å ruste elevene til det samfunnet som møter dem. Ungdommen er fremtiden, og vi har derfor ikke anledning til å velge bort bruken av Web 2.0 i undervisningen som stadig blir en større og større del av samfunnet vi lever i.
Personlig kjente jeg lite til innholdet og kjennetegnene ved de fleste av verktøyene som Ann Kristin Sjo nevner i tankekartet, men jeg hadde likevel hørt om de fleste i en eller annen sammenheng uten at jeg hadde ”bitt meg merke” ved dem. Når jeg nå nærmer meg slutten av dette studiet er interessen og lysten til å sette meg ordentlig inn i flere av disse verktøyene stor og jeg ser i større og større grad mulighetene omkring og nytten av verktøyene i forhold til både læringspotensial, motivasjon og effektivisering.
I løpet av dette studiet har jeg blitt godt kjent med tekstverktøyet Google docs, bildeverktøyet Picasa, tankekartene Freemind og Mindomo, og til slutt ”filformatene” Rss og Atom, ”de levende bokmerkene”, som automatisk ”bringer informasjonen til oss” i stedet for at vi må ”oppsøke informasjonen”. I tillegg til dette var verken Youtube, Facebook eller blogg ukjente verktøy fra før, men jeg vil nå komme med noen ”smårefleksjoner” omkring bruken av tekstverktøyer med fokus på blogging, i tillegg til tankekartet Mindomo, da jeg som norsk- og rlelærer ser god nytte av disse verktøyene i undervisningen.
Ved hjelp av sosial web, eller web 2.0 som det populært også kalles, kan brukerne for eksempel ”møte” og snakke med andre, legge ut og dele formell og uformell informasjon, samt legge ut bilder og filmer. Dette er i bunn og grunn en egen ”nettkultur” hvor alle stiller alle på lik linje, uansett bakgrunn og status, og mange viser stort engasjement og iver. For noen har dette ren underholdningsverdi, for andre er dette en arena for å belyse viktige saker og spesielle interesser, og for noen er dette rett og slett et tidsfordriv. Men det som er sikkert er at her kan det ligge mye uformell læring som skolen burde forsøke å utnytte i større grad, da dette også er trygt og kjent læringsmiljø for elevene. I likhet med Michael Wesch er også jeg av den oppfatning at den tradisjonelle måten å undervise på ikke alltid fremmer læring og at den heller ikke passer alle. I dagens kunnskapsskole er det er stort fokus på hva elevene må kunne i forhold til læreplaner og nasjonale prøver og lite fokus på hva som faktisk fremmer læring. Første bud er faktisk å møte elevene der de er, på deres hjemmebane, slik at vi kan hente fram motivasjon og interesse hos elevene. For det er ikke det at elevene ikke ønsker å lære, men de innehar rett og slett ikke den motivasjonen og interessen som må til for å lære. Neste bud er som Michael Wesch sier at vi må tørre å slippe kontrollen og la elevene få være mer aktive. Vi er nødt for å ta i bruk elevenes egne kunnskaper og erfaring i forhold til sosiale nett, og så bruke dem i undervisningen. Så hva har blogging med dette å gjøre? Og hvorfor skal elevene blogge?
Skriving er en stor del av norskfaget, selv om det er en av de grunnleggende ferdighetene som hele veien skal være gjeldende i all opplæring. Likevel opplever jeg som norsklærer at jeg ofte må ”slite” for å få elevene til å skrive. Det gjelder derfor å motivere elevene til å skrive ved å blant annet inkludere det digitale, samtidig som en blogg har en svært lav teknisk terskel og kan beherskes av alle elever med litt veiledning og hjelp når det skulle trenges. Å publisere utkast til tekster, eller å rett og slett bruke mediet som en hjelp til å ”innhente informasjon og innspill fra andre”, kan være med på å få elevene til å reflektere i større grad enn å kun ”reprodusere” informasjon hentet fra kilder på nettet. Elevene kan få i ansvar å gi hverandre tilbakemeldinger, og på denne måten blir det også et rom for samarbeid, samtidig som det er et rom for individuelt arbeid i form av loggføring, oppsummering og oppbevaring. Bloggen kan personliggjøres ved hjelp av for eksempel farger, layout, bilder og illustrasjoner, og på denne måten vil elevene kunne etablere et ”eieforhold” og på denne måten vil kanskje arbeidet kunne avle seriøsitet og innsats. Ved siden av at dette er en form for sammensatt tekst, som ofte gjenspeiler ungdommen og deres digitale hverdag på fritiden Og til slutt kan selvfølgelig blogging bidra til økt digital kompetanse.
Likevel finnes det flere ”innvendinger” på markedet slik som at elever og lærer blant annet er nødt for å ha ”tunga rett i munnen” i forhold til personvern og opphavsrett… Det er heller ikke til å komme bort fra at elever i den sårbare ungdomsskolealderen vil kunne oppleve det som vanskelig å skrive i et slikt åpent rom dersom man sliter med å føle seg inkludert og bli ”godtatt” i miljøet. Elever som sliter med lese- og skrivevansker vil også kunne stå i fare for å ”kjenne på” at dette ikke oppleves som lett å uttrykke seg skriftlig for ”alle og enhver”. En god dialog mellom foresatte og skolen er nok et viktig poeng i arbeidet, slik at man unngår misforståelser og konflikter.
Likevel er det en sammenheng mellom liv og lære, og med god veiledning, oppmuntring og eksemplifisering vil vi som lærere kunne være gode bidragsytere i arbeidet med å motivere elevene i arbeidet, motivere til naturlig læring. Det kan også være betryggende for mange å vite at det finnes blogger hvor man kan regulere lesetilgangen, slik som for eksempel http://www.blogger.com/.
Mindomo er en form for tankekart som virkelig åpner for pedagogisk læringseffektivt arbeid. Et tankekart som ikke bare egner seg til ”brainstorming”, strukturering av informasjon og kunnskap og planlegging av skriftlig arbeid, men også som også egner seg som et samarbeidsdokument. Tankekartet kan bestå av både bilder, filmer, lyd, tekster og hyperlenker og kan enkelt eksporteres til tekst-, rtf- , pdf- og som bilde-format i etterkant.
I og med at tankekartet enkelt kan gjøres om til et tekstdokument kan elevenes skriftlig arbeide effektiviseres på en revolusjonerende måte da planleggingen og struktureringen av informasjon og kunnskap kan videreutvikles til et tekstresultat. For elever med lese- og skrivevansker kan også dette arbeidsverktøyet bety mye. En stor fordel med Mindomo er også det at kartene blir lagret på internett og dermed er tilgjengelig både hjemme og på skolen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar